Til ungdom

Hei på deg! Så fint at du fant siden vår. Det viser at det er bruk for den. Her kan du lese om oss i fred, ingen vil dømme deg. Du er den du er, og det er jo nettopp det som gjør deg unik! Uansett hva du lurer på, så spør! Ingen spørsmål er rare.

Ring eller send en mail, vi vil ta deg på alvor. Selv om du ikke er 18 år og myndig, så har du rettigheter.

Vi har taushetsplikt!

Du kan selvfølgelig også, stikke innom en tur, ta en brus, prate med oss, eller møte andre som er i samme situasjon som deg.

Her er det opp til deg, hvordan du vil bruke oss. For det er jo bare du, som er ekspert på dine følelser.

Tar du kontakt, så skal vi i hvert fall gjøre vårt beste for å hjelpe deg.

Utsatt jente på 17 år vil fortelle deg noe:

Jeg er i dag ei glad jente som endelig har fått det bra igjen. Jeg husker noen år tilbake da jeg ikke hadde det så bra. Jeg hadde droppet ut av skolen, og alt var kaos inne i meg. Jeg følte meg som en dritt og fikk alltid høre av mamma at jeg var sur og tverr. Jeg gadd til slutt ikke å være hjemme lengre og blåste i om jeg overnattet hos venner uten å få lov. På denne tiden var jeg 14 år, og jeg begynte å utforske narkotiske stoffer. Det gikk bra en stund, men jeg forsto etter hvert at det var en farlig vei jeg var kommet inn på.

En kveld vi var på en heisatur til Sverige datt hele verden sammen for meg. Jeg hadde nå turet frem og tilbake fra det ene miljøet til det andre. På en måte følte jeg meg hjemme her, men på den siden hadde jeg så mange problemer inne i meg, som jeg etter hvert ikke klarte å ruse bort. Jeg klarte ikke å kontrollere sinnet mitt, og det var som regel min lillesøster og min stefar som fikk gjennomgå. Rett før vi dro på heisaturen til Sverige hadde jeg hatt et forferdelig opprør med min stefar og min lillesøster, hun var det ekte barnet til min stefar. Jeg hylte til min stefar at han var en stor sadist og at jeg aldri ville komme hjem mer. Stakkars min lillesøster, hun sto der med store blå øyne og grein. Hun sprang etter meg og tryglet og ba om at jeg ikke måtte flytte. Hun var redd og hikstet etter pusten. Jeg fikk ikke hennes fortvilte øyne ut av hodet mitt.

Etter at jeg hadde tatt noen pils, kjente jeg en vemmelig følelse inn i meg. Jeg prøvde å få tankene bort med å drikke mer. Jeg begynte å danse rundt for å tenke på noe annet, men det jeg ikke ville huske kom bare frem, selv om jeg ikke ville det. Jeg så hele tiden øynene til min lillesøster. Jeg ble redd og et stort spørsmål dukket hele tiden opp i hodet mitt. Jeg ville ikke svare på det spørsmålet. Hadde min lillesøster opplevd det samme som meg? Jeg sa nei gjentatte ganger til meg selv, helt til jeg datt sammen. Mine venner forsto ingen ting av det som skjedde med meg. Alt jeg så rundt meg nå var øynene til min lillesøster, og så datt hele verden sammen for meg.

Det var typen min som holdt rundt meg da jeg kom til meg selv igjen. Han var redd og lurte på hva som skjedde. Han spurte meg ut om stefaren min, for jeg hadde snakket så mye om han. Han spurte hvorfor jeg ikke hadde fortalt dette til han før. Typen min var tre år eldre enn meg, og han festet ikke så mye som meg. Han var ganske fornuftig i forhold til meg. Han holdt rundt meg og sa at han skulle hjelpe meg med alt. Jeg forsto ingen ting, hva skulle han hjelpe meg med. Han sa han viste om et sted som han ønsket å ta meg med til. Så fortalte han hva jeg hadde fortalt, som jeg ikke husket at jeg hadde sagt. Da han fortalte om min stefar og hva jeg hadde sagt at han hadde gjort med meg, da skjønte jeg at jeg måtte ha snakket, for alt det han sa stemte. Resten av denne natten lå jeg i armkroken hans og pratet. Jeg fortalte om alt som hadde skjedd og han holdt rundt meg hele tiden, og han sa han var glad i meg.

To dager senere fikk han lov å ringe til Incestsenteret. Jeg hadde ikke vært hjemme på 3 dager nå, og jeg hadde heller ikke ruset meg på disse dager. Typen min pratet lenge med ei på senteret, og han gjorde en avtale at vi skulle komme dit senere på dagen. Jeg både gruet og gledet meg til å dra på senteret.

Da vi kom på senteret møtte vi to damer. Vi satt oss først ned i stua, og etter en kort stund ble vi med ei av damene inn på et kontor. Jeg husker veldig godt hvor bra det var å sitte der. Typen min fortalte hva som hadde skjedd i Sverige, og at vi hadde pratet om overgrepene som stefaren min hadde gjort. Jeg klarte også å prate om overgrepen jeg hadde opplevd. Hun vi pratet med sa at jeg ikke behøvde å prate om det, hvis jeg synes at det var vanskelig, men jeg ønsket å prate om det. Jeg hadde holdt på alt så lenge, så nå ville og måtte jeg prate om dette vonde som hele tiden hadde sprengt inne i meg. Det var både deilig og vondt å snakke om det.

Etter at vi hadde sittet der en stund spurte hun vi pratet med om hun kunne få lov til å ringe til mamma og spørre om mamma kunne komme til senteret. Da fikk jeg panikk. Mamma måtte aldri få vite dette. Hun ville aldri tro meg. Hun ville aldri gå fra min stefar, og jeg ville aldri flytte hjem til min stefar igjen. Nå begynte jeg å bli redd. Jeg så øynene til min lillesøster foran meg igjen. Hun vi pratet med spurte hva jeg tenkte på, for hun synes at jeg så anspent ut. Hun begynte å fortelle at de fleste utsatte barn og ungdom var redde for at mamma skulle få vite om det som hadde skjedd. Hun sa videre at når hun hadde pratet med andre mødre så hadde de trodd barnet sitt, og de hadde hjulpet barnet til å få det trygt hjemme igjen. Jeg sa at det ville ikke min mamma, og så begynte jeg å grine. Alt var så vondt. Jeg hatet min mamma for at hun hadde dradd min stefar inn i huset. Vi hadde det så fint før han kom, og han hadde ikke bodd der mer enn litt over ett år da han begynte å misbruke meg.

Jeg var bare 9 år da han startet, og mamma gjorde ingen ting for å stoppe det.

Jeg hadde sagt mange ganger at jeg ikke likte min stefar, at han skulle flytte, men mamma kastet han ikke ut. Hun ville i vertfall ikke kaste han ut nå, for nå hadde de ei datter sammen som akkurat hadde fylt 5 år. Da jeg begynte å snakke om min lillesøster fortalte jeg om min redsel for henne, siden hun hadde hatt de forferdelige redde øynene da jeg dro hjemmefra.

Hun vi pratet med spurte om jeg trodde at min lillesøster var misbrukt, og jeg sa at jeg trodde det. Jeg fortalte litt om noen episoder som jeg hadde reagert på før. Det var noen ganger jeg hadde hørt at hun hadde grått lavt om natten. Jeg hadde tenkt på det, for da hun slo seg, eller var trassig pleide hun å gråte veldig høyt. Jeg ble redd nå, for jeg ville ikke tenke på om min lillesøster hadde opplevd det samme som meg. Hun måtte ikke ha opplevd det. Hun var så liten og søt. Nå savnet jeg henne veldig mye, og jeg hadde ikke sett henne på noen dager. Hun vi pratet med spurte om ikke vi skulle ta en pause i samtalen, og at vi kunne gå ned i kjelleren å spille billiard en halv times tid, og det gjorde vi.

Da vi kom opp igjen for å prate videre spurte hun igjen om hun fikk lov til å prate med moren min. Hun sa det var viktig for meg, og at det var viktig for min lillesøster, om hun også var seksuelt misbrukt av min stefar. Hun sa at hun kunne spørre om å få treffe min mor et sted utenfor senteret og prate med henne der. Jeg sa igjen nei, for jeg var så redd for at mamma ikke skulle tro meg, og det var bedre å ikke vite om hun ville tro meg, enn å bli konfrontert med at hun ikke ville tro meg. Hun sa da at nesten alle jenter tror akkurat det jeg trodde, men at i virkeligheten når hun pratet med mødrene så ble barnet som regel trodd.

Jeg ble i tvil inne i meg, og jeg tenkte på min lillesøster igjen. For min lillesøster skyld skulle hun få lov til å ringe mamma og møte henne et sted som ikke var på senteret. Vi overnattet på senteret denne natten.

Dagen etter ringte hun til mamma på jobben. Hun møtte henne i bilen og de pratet sammen om det jeg hadde fortalt. Jeg var livredd hele den tiden hun var borte. Jeg tenkte på hva mamma sa og hva som skjedde.

Etter ca 2 timer ringte hun og ville snakke med meg. Hun sa at mamma trodde hvert ord av det jeg hadde sagt, og at hun ønsket å være med til senteret å treffe meg. Min lillesøster var i barnehagen slik at mamma hadde god tid og hun hadde tatt fri fra jobben resten av dagen. Jeg ble så lettet og ropte ja, og de kom til senteret ganske fort.

Mamma løp mot meg og tviholdt rundt meg. Hun gråt og jeg gråt. Dette hadde jeg ventet på i mange år. Vi pratet lenge sammen, bare jeg og mamma. Jeg ville være alene med henne. Jeg hadde savnet så sterkt å være alene med henne.

Senere på dagen reiste mamma og hentet min lillesøster, og mamma, min lillesøster og jeg dro på McDonalds og spiste. Mamma hadde gjort avtale om at hennes søster skulle passe min lillesøster denne kvelden og natten, for mamma ville ikke hjem. Hun ville være på senteret noen dager.

Politiet ble koblet inn, og min stefar ble tatt inn i avhør dagen etter. Mamma hadde da pratet med politiet om morgenen denne dagen og anmeldt min stefar.

Nå ble det avhør og mye styr. Min stefar ble satt i varetekt, men han nektet på alt jeg hadde fortalt. Min lillesøster ble tatt med til legeundersøkelse, men de fant ikke noe galt.

Nå har jeg det bra. Jeg gikk i samtaler på senteret i litt over et år, og på denne tiden fikk jeg ut mye av det vonde jeg følte inne i meg. Jeg går nå på videregående skole og trives med det. Jeg vet ikke hva jeg skal utdanne meg til, men jeg har god tid til å tenke på det.

Håper min historie kan hjelpe andre ungdommer som er utsatt for incest til å våge å ta kontakt med senteret eller andre steder, og få hjelp. Jeg har fått det så bra etter at jeg våget å fortelle om det.

Ingen må gå rundt og holde slike ting for seg selv. Jeg vet at jeg ikke har noe skyld i at min stefar misbrukte meg seksuelt. Det er veldig deilig å vite at jeg ikke har noe skyld, og at mamma trodde meg. Det betyr alt for meg at mamma trodde på meg den gangen jeg fortalte det. Jeg fikk et nytt liv da hun trodde på meg.

Det beste av alt er at vi er kvitt stefaren min. Han ble ikke dømt, for saken ble henlagt på bevisets stilling, men han har flyttet langt av gårde. Han ble så sint på meg og ville ikke ha noe med oss å gjøre mer. Min lillesøster spør heller aldri etter han. Jeg vet ikke om hun er misbrukt av han, for hun har aldri fortalt noe om det.

Hilsen meg…

Utsatt gutt på 17 år forteller:

Jeg heter… Jeg har hatt et bråkete liv, med mye spetakkel hjemme i alle år. Det jeg husker mest er alle de festene som mutteren hadde, og all alkoholen som hele tiden fløyt hjemme hos oss. Fattern har jeg aldri sett.

Barnevernet plasserte meg på en ungdomsinstitusjon da jeg var 14 år. Da forstod de endelig at det var et helvete hjemme hos meg. Det var deilig å komme vekk hjemmefra og slippe å ligge livredd i senga å vente på en spesiell person som pleide å komme inn til meg om natta. Det var ikke bare han som hadde gjort det, men det var en annen som også hadde gjort det for flere år siden. Jeg orker ikke si noe om denne personen her, for henne hater jeg og jeg vil ikke ha noe kontakt med henne resten av livet mitt.

Når jeg var på ungdomsinstitusjonen begynte jeg på senteret. Jeg har hatt mange samtaler der og fått bra hjelp. Det var ikke så lett å prate der i starten, for jeg var så rapp i kjeften, slik at vi hadde mange tøffe samtaler. Når jeg etter noen ganger forstod at de på senteret forstod meg, da gikk det bedre. De fikk meg til å bli roligere og jeg klarte etter noen ganger å stole så mye på dem at jeg klarte å prate om alt jeg hadde opplevd hjemme.

Det var ikke lett å snakke om det som hadde skjedd. Jeg ble så iltrende sint når jeg pratet om det. Jeg kastet ting rundt meg, men jeg ble rolig etterpå. Noen ganger så trodde jeg at jeg ville sprekke av sinne. Hadde jeg vært i nærheten av de to hjemme så tror jeg at jeg ikke hadde vært her i dag. Jeg vet ikke og tør ikke tenke på hva jeg hadde gjort med dem. På senteret var jeg mange ganger nede i kjelleren og bokset på noen sekker som hang i taket. Det var veldig bra for meg. Jeg sto der og slo og slo til jeg måtte legge meg etterpå. Jeg trodde aldri det gikk an å ha så mye sinne inne i seg.

Nå fyller jeg snart 18 år. Jeg er fortsatt under barnevernet, men jeg har fått lov til å flytte på hybel i kjelleren til noen som ser etter at jeg skikker meg bra. Det heter hybel med tilsyn. Det var fint på institusjonen, men jeg synes det er topp å bo på hybel. Jeg går på videregående skole og jeg skal bli bioingeniør. Jeg har også fått meg en dame, og hun er topp.

Når jeg ser tilbake på livet mitt så vet jeg at jeg er sterk. Selv om jeg fikk en tøff start på livet så har jeg lært av hun på senteret at det livet jeg hadde når jeg ble misbrukt hjemme, ikke er min skyld og at jeg er veldig sterk som har kommet så fint ut av det. Jeg vet også at jeg selv kan gjøre alt for at jeg skal få det bra i framtida. Det er jeg som kan kontrollere og legge planer for min fremtid, ikke de der hjemme. Jeg vil aldri klare å glemme det som har skjedd, for det kommer stadig opp i meg. Nå kan jeg se hvor gale de var hjemme. De var gale og jeg var den riktige. Jeg synes noen ganger litt synd på dem hjemme, selv om jeg hater dem. Jeg føler meg mye mer voksen og fornuftig enn dem, for jeg vil aldri misbruke de barna jeg skal få om noen år.

Jeg håper at det er noen overgripere som leser dette. Om det er det så vil jeg si dere alle at dere er noen store tosker og svake beist som misbruker uskyldige små barn, som ikke klarer å forsvare seg. Gå heller ut og skaff dere noen på deres egen alder, som kan forsvare seg, om det klikker for dere.

Hilsen meg, som gleder meg hver dag til å møte hverdagen og dama mi.