Til pårørende

Hei på deg! Det er fint at du har tatt deg tid til å besøke hjemmesiden vår.Vi vet ikke bakgrunnen til at du har gått inn på denne siden. Kanskje du bare har lyst til å lese litt om senteret, eller kanskje ditt barn er, eller har vært seksuelt misbrukt, og at du derfor ønsker å vite mer om oss.

Om du har mistanke til, eller vet at ditt barn er, eller har vært seksuelt misbrukt, synes vi det er flott at du besøker denne siden. Her vil du finne mye informasjon om senteret, og vi håper at du ønsker å ta kontakt med oss.

Her på senteret har vi kontakt med mange foreldre som har opplevd at deres barn har blitt seksuelt misbrukt av så vel kvinner som av menn. Vi har også kontakt med mange foreldre som har opplevd at deres barn, som nå er blitt voksne, har fortalt at de har vært misbrukt som barn. Disse har gått og båret på sin hemmelighet i mange år, helt til den dagen de endelig våget å dele dette med noen.

Kjenner du deg igjen?

Incest og seksuelle overgrep er opphav til mange problemer, spesielt dersom du går alene og bærer på dine tanker og følelser.

Trenger du noen å snakke med, er vi her for å hjelpe deg.

Senteret vårt er døgnåpent, med mulighet for overnatting.

Vi som jobber her har taushetsplikt, så med oss kan du snakke åpent om alt mulig.

Du kan også være anonym, hvis du foretrekker det.

Ta kontakt, så vil vi sammen forsøke å finne en vei ut av problemene.

Mor til utsatt jente på 11 år vil fortelle deg noe:

Hallo.

Jeg tok første gang kontakt med Incestsenteret i Vestfold høsten 2001. Det var om natten, etter at min datter som den gang var 8 år, hadde fortalt meg at hun ble seksuelt misbrukt av sin pappa. Han var bortreist denne kvelden, da han var på besøk hos sin mor som var svært syk.

Min datter kom inn på soverommet og spurte om hun kunne få ligge i min seng siden pappaen ikke var der. Jeg synes det var koselig og hun la seg hos meg. Etter at hun hadde ligget der litt begynte hun å gråte. Jeg holdt rundt henne og spurte hva det var. Hun sa at det var hennes skyld at farmor var blitt syk. Jeg sa nei, og at farmor hadde fått hjerteinfarkt, og at hun ikke kunne noe for det. Min datter begynte å stor gråte og ropte: “Jo! Det er min skyld”. Så fortalte hun at hun sist helg, da farmor hadde vært barnepike så hadde hun fortalt farmor noe om pappa, og at det var grunnen til at hun var blitt så syk.

Jeg spurte om hva hun hadde fortalt farmor om pappa.

Da brøt hun sammen og fortalt alt hun hadde sagt til farmor. Hun fortalte at pappa hadde kommet inn i senga om natten og tatt overalt på kroppen hennes. Hun måtte også ta på tissen hans. Hun strigråt da hun snakket om det ene overgrepet etter det andre. Hun trodde jeg skulle bli kjempesint på henne, for det hadde pappa sakt at jeg ville bli om hun fortalte om dette.

Jeg holdt rundt henne og sa at hun var min beste jente og at jeg alltid ville være glad i henne. Jeg sa at jeg var glad for at hun nå endelig hadde klart å fortelle om dette, og at pappa aldri skulle få gjøre dette mot henne igjen. Jeg holdt rundt henne i lang tid, helt til hun sovnet. Da sto jeg opp og hentet meg en pils. Jeg var helt utkjørt og måtte ha noe å roe meg ned på.

Jeg var i sjokk da jeg ringte til Incestsenteret i Vestfold. Jeg hadde brukt all min energi på å forholde meg rolig da min datter fortalte om overgrepene. Dette var overgrep som hadde pågått i ca. 3 år, uten at jeg hadde noen mistanker til det. Da min datter fortalte om overgrepene, holdt jeg på å kaste opp.

Når jeg ringte til senteret var jeg nesten halvfull, og jeg skammet meg over at jeg ikke hadde beskyttet min datter bedre. Jeg hørte ei dame sa “Hallo, du har nå kommet til Incestsenteret i Vestfold”. Jeg holdt på å legge på røret, for jeg visste ikke hva jeg skulle si, men så brøt jeg ut i gråt og fortalte alt sammen. Det var så deilig å ha noen å dele det vonde med. Det var så deilig å møte forståelse, og at jeg ble tatt på alvor.

Hun jeg pratet med sa at jeg kunne komme til senteret så fort jeg kunne, og at de var der for meg og min datter. Hun sa at de fleste mødre ikke hadde noen anelse om at deres barn var misbrukt. Skammen jeg følte ble mindre. Det at jeg kunne sitte å prate om alt jeg følte, og tenkte betydde svært mye for meg.

Vi pratet i over tre timer, og vi avtalte at jeg skulle komme til senteret dagen etter og prate med ei som arbeidet der på dagtid. Jeg følte meg mye lettere etter denne samtalen. Jeg gikk å la meg og klarte faktisk å sove.

Dagen etter ringte jeg til senteret og avtalte å komme dit senere på dagen. Etter at min datter gikk på skolen, reiste jeg til senteret og hadde en lang samtale med ei dame der. Vi avtalte at jeg skulle ta med meg min datter og bo på senteret i noen dager, til min mann hadde flyttet ut av vårt hjem. Dette for at ikke min datter skulle være vitne til alt som skjedde når min mann ble anmeldt og måtte flytte fra oss.

Jeg var og er glad for at jeg og min datter hadde senteret i denne tiden.

Det betydde svært mye for oss begge å ha noen som hjalp oss når det sto på som verst.

Mor til utsatt gutt 12 år forteller:

Hei, jeg er mor til en utsatt gutt på 12 år. Jeg tok første gang kontakt med senteret høsten 2001, da min sønn var 9 år. Det var dagen etter at jeg hadde fått vite at min sønn var misbrukt av en nabo gutt. Det var foreldrene til en kamerat av min sønn som fortalte meg om overgrepene. Deres sønn var også misbrukt av den samme gutten. Min sønn og hans kamerat hadde fortalt om overgrepene til min sønns kamerats foreldre.

Vi var alle i sjokk denne kvelden. De kom hjem til meg og fortalte om alt som hadde skjedd. Jeg ble helt paralysert, for jeg hadde ingen anelse om dette. Dette var overgrep som hadde pågått i nesten 2 år, fra min sønn var 7 til 9 år. Han som hadde begått overgrepene var støttekontakt for min sønns kamerat. Det var en gutt på 21 år som vi så mye opp til, da han var så flink til å ta med seg guttene på turer og lignende. Det var på disse turene overgrepene hadde skjedd.

Grunnen til at guttene hadde fortalt om overgrepene var at min sønn hadde fortalt at han ikke orket å leve lengre. Det var hans kamerat som hadde presset han til å gå med på å fortelle om dette til hans foreldre. Min sønns kamerat hadde stor skyldfølelse for at min sønn ikke orket å leve lengre, da det var han som hele tiden ville at min sønn skulle være med på disse turene. Overgrepene hadde startet med min sønns kamerat. På grunn av overgrepene hadde han mast om at min sønn skulle være med på turene for han torde ikke dra alene med støttekontakten.

Min sønn og jeg fikk time på senteret dagen etter jeg ringte dit. Det var vondt å sitte og prate ut om alt som hadde skjedd. Det var grusomt å tenke på at min eiegode sønn hadde opplevd så mye vondt, i så lang tid, uten at jeg som hans mor hadde noen mulighet til å hjelpe han når det grusomme pågikk.

Vi gikk begge i samtale på senteret i ca. 1 år. På dette året fikk min sønn bearbeidet det vonde han hadde båret på. Jeg merket etter kort tid en del endringer hos han. Han ble fort en gladere gutt. Han ble mer konsentrert på skolen og selvbildet hans økte betraktelig etter noen måneder.

Vi fikk begge et nytt liv etter at overgrepene ble avdekket. Min sønn ble etter noen samtaler ved senteret mer åpen, og vi pratet etter hvert ganske åpent om det vonde han hadde opplevd.

Det var viktig for oss at vi nesten alltid var sammen under samtalene på senteret. Det førte til at hemmeligheten min sønn hadde holdt for seg selv, fra han var 7 til 9 år, ikke lengre var hemmelig. I begynnelsen synes han det var vanskelig å prate om det når jeg var tilstede, men det kom av at han skammet seg så mye over hva han hadde gjennomgått. Etter noen få samtaler synes han at det var fint at jeg var til stede. Han sa også at det var fint for han å høre hvor lei meg jeg var over det han hadde opplevd. Han sa at det betydde at jeg var glad i han, selv om han hadde opplevd det han hadde.

Ett år etter at jeg for første gang tok kontakt med senteret, fikk jeg tilbake en helt ny sønn. Han var da, i 2002, og er nå i 2004, en glad gutt, som han mange venner, spiller fotball og er med i speideren.

Overgrepene han opplevde prater vi nesten aldri om i dag. Dette er noe vi begge har lært oss å leve med. Vårt nye liv, er et liv som jeg hver dag takker Gud for at vi har fått. Jeg er svært glad og takknemmelig for at senteret hjalp oss begge til å komme videre i våre liv. Uten dem vet jeg ikke hvordan vi hadde hatt det i dag. Det var svært viktig for oss at vi fikk komme til senteret så fort, og at vi møtte noen som visste hva de snakket om. De ga oss akkurat den hjelpen min sønn og jeg trang da vi hadde det som vanskeligst.

Det er en ting jeg fortsatt sliter med den dag i dag.

Hvorfor skjønte jeg ikke at min egen sønn var utsatt for overgrep?

Min egen sønn, som jeg kun vil beskytte, og som jeg elsker over alt i verden.

Jeg visste jo mye om overgrep den gang da dette pågikk.

Jeg jobber jo som sosionom, og har møtt mange utsatte personer i mitt arbeid. Jeg tror jeg aldri vil komme over denne delen, og jeg håper at min historie kan være til hjelp for andre pårørende som dessverre har kommet opp i den situasjonen jeg har vært i.

Jeg tror det aldri går an å forstå at en mor ikke har hatt noen anelse om at ens eget barn har vært seksuelt misbrukt.

Jeg tror jeg må innse at jeg må slite med denne delen resten av mitt liv.

Det viktigste for meg er at min sønn har det bra i dag.