Historie

Forhistorien til Incestsenteret i Vestfold startet med en Støttetelefon som ble opprettet 04.07.88, etter initiativ fra Mary-Ann Oshaug. En telefon som ble drevet i hennes private hjem frem til Incestsenteret i Vestfold ble offisielt åpnet 6. mai 1991. Veien frem til 6.mai 1991 skulle vise seg å bli lang og tung å gå, med mange hindringer på veien .

Søknad om økonomisk støtte til opprettelsen av Incestsenteret i Vestfold ble sendt ut i mars 1988, til alle kommunene i Vestfold, Vestfold Fylkeskommune og Sosialdepartementet.

Tiden gikk uten at noe svar på søknadene kom. Under denne tiden ble initiativtaker kjent med representanter fra Mental Barnehjelp avd. Vestfold. Her ble planene for senteret gjort kjent. Mental Barnehjelp drev på den tiden ” Kontakttelefonen for barn og unge”, og de så klart nødvendigheten av et Incestsenter. Mental Barnehjelp, ved leder Liv Lindheim, bidro med kr. 5.000,-, og dermed fikk initiativtaker penger til å opprette ” Støttetelefonen mot Incest i Vestfold”. Støttetelefonen ble åpnet 04.07.88 i hjemmet til initiativtaker, og skulle være et tilbud frem til senteret ble en realitet.

Etter flere måneder fikk initiativtaker svar fra kommunene, men dessverre ble det avslag på alle søknadene.

Den dagen da Vestfold Fylkeskommune skulle behandle senterets søknad om driftsstøtte hadde initiativtaker fått høre at innstillingen var negativ. Noe måtte gjøres. Hun reiste opp til Stokke, der Fylkeskommunen hadde møte, og på veien dit ringte hun til Hotell Klubben og spurte om å låne hele bankettsalen til et stort møte to dager senere. Det gikk greit, og hun fikk låne hele salen gratis og de skulle sponse mat og kaffe. Da hun kom opp til Landbruksskolen i Stokke, gikk hun inn i salen hvor Fylkestinget satt for å behandle senterets søknad. Hun ba dem om ikke å behandle søknaden, da de hadde alt for liten innsikt i denne problematikken til å behandle en slik viktig søknad. Hun ba dem om å møte opp på et stort møte på Hotell Klubben to dager senere. Hun fikk ikke noe svar, da alle ble målløse.

Så reiste hun hjem og lagde invitasjoner til alle hjelpeinstanser i Vestfold, og alle politikere innen helse og sosial i Vestfold, alle ordførere, sosialsjefer, rådmenn, fengselsvesen, politikamre og pressen og sendte invitasjon til et stort informasjonsmøte som skulle være 2 dager senere. Hun ringte også til forskjellige etater i det off.hj.apparat og spurte om lederne der kunne sitte i et panel og si sin mening om opprettelsen av et incestsenter.

Så kom den store dagen. Til hennes store overraskelse møtte det opp ca. 400 personer. Salen var helt full. I tillegg var det 15 ledere fra forskjellige etater innen det offentlige hjelpeapparat som satt i et panel på senen.

Nå var det bare å starte opp. Initiativtaker startet med å gi en fyldig informasjon om planene for senteret, behovet og erfaring fra den tiden støttetelefonen hadde vært i drift. Noen utsatte og en overgriper holdt et innlegg hver og de 15 lederne i fagpanelet sa noe om behovet for et Incestsenter.

Alt av media i Vestfold var til stede, og hele møte som varte i 3 timer gikk på direkten på alle radiokanalene i Vestfold. Da alle hadde sagt sitt kom Fylkesordfører Sverre Nordby frem til talerstolen, og inviterte initiativtaker til et møte på hans kontor dagen etter kl. 12.00.

Møtet hos Fylkesordfører som ble holdt dagen etter ble et viktig vendepunkt. Stormøte på Hotell klubben førte også til at flere kommuner behandlet søknaden på nytt, men dessverre var det enkelte kommuner som fortsatt avventet behandlingen.

Media støttet opprettelsen av senteret og det ble en voldsom fokusering rundt etableringen av senteret. Når politikerne behandlet forskjellige saker så intervjuet media politikere og satt senterets søknad opp mot de forskjellige andre sakene de ville gi penger til. Flere ganger i uka sto det noe om senteret i media, som var satt opp mot andre saker politikere ga penger til.

Nye søknader ble sendt ut til de kommunene som ikke hadde gitt penger, og den store media fokkuseringen førte til at flere og flere kommuner ga sin støtte.

Så den 11.01.89 fikk initiativtaker svar fra Sosialdepartementet. De støttet senteret med kr. 150.000,- både dette året og neste år. Sosialdepartementet anså dette prosjektet som meget interessant. Hurra!!

Media fokkuseringen førte også til at uttallige organisasjoner, firma og privatpersoner ga penger til senteret. Skoleelever og barn i barnehager lagde ting og solgte og pengene gikk til etableringen av senteret. Russ på mange videregående skoler holdt innsamlingsaksjoner.

Mange firma og banker hadde bøsser hvor folk kunne putte på penger. Radio A i Tønsberg og American Cars Club arrangerte ”Elvis springfestival” på Kilden kino til inntekt til senteret. I forbindelse med dette arrangementet var det dans i Messehallen hvor det ble solgt lapskaus som kokkene på Blå Kors hadde laget. Samtidig pågikk det en auksjon, som alle nærradiokanalene i Vestfold var med på. Verdensmester på skøyter Fred Anton Maier ga sine skøyter og mange kunstnere ga flotte kunstverk som ble auksjoner under denne auksjonen.

Mental Barnehjelp holdt en stor kunstauksjon, og mange barn holdt salgsmesser for oss.

Omtrent alt av klubber i Vestfold som Lions Club, Civitan Clubb, Kiwanis, og lignende spurte om ikke initiativtaker kunne komme å holde innlegg på møtene deres, og det gjorde hun flere kvelder hver uke. Til sammen førte disse innleggene til at senteret til sammen fikk kr. ca. 450.000,-

Etableringskapitalen økte, men initiativtaker torde ikke å leie et lokale til å ha senteret i, siden driftsbudsjettet ikke var sikret. Det var fortsatt to kommuner som ikke ga penger til etablering og driften av senteret, og det var Tønsberg og Tjøme kommune.

Det ble demonstrasjoner og innbyggerne i Tønsberg sto sterkt samlet bak etableringen av senteret.

På dette tidspunktet mottok initiativtaker en telefon fra Byggefirmaet Andersen og Bakke, ved Odd Gjerpe. Han lurte på om initiativtaker ikke hadde tenkt tanken om å bygge et hus som senteret kunne være i.

Etter den telefonsamtalen fikk hun stort pågangsmot igjen. Byggefirma ville sette opp et hus til nettopris.

Dagen etter sendt hun en søknad til Tønsberg Kommune om å få kjøpe en tomt hvor senteret skulle bygges. .

Nå etter at planene om å bygge et hus var satt, ble det enda viktigere å skaffe nok penger. For å skaffe flere penger til senteret bestemte initiativtaker at hun skulle skrive en bok om sitt liv som incestutsatt, og deler av inntekten av boka skulle gå til etableringen av senteret.

Hun tok kontakt med sin historielærer Dag Bruknapp, og han sa ja til å skrive boka. Det ble mange lange kvelder og netter for å få boka ferdig. Det som var overraskende var at mange forlag ønsket å utgi denne boka, men det ble bestemt at Cappelens Forlag skulle gi ut boka.

Boka ble utgitt på Cappelen 24.11.89 og det ble enormt mye media fokusering rund boka og etableringen av Incestsenteret i Vestfold.

På denne tiden tok også Kommunenes Sentralforbud, ved Stordalen kontakt med initiativtaker. Kommunenes Sentralforbund ville gå inn for å hjelpe senteret med å samordne kommunene i Vestfold når det gjaldt etablering og drift av senteret.

Initiativtaker fikk da beskjed om å møte opp på et møte på Slottsfjellet 14 dager senere. Kommunenes sentralforbund ville da samle en del sentrale personer, og initiativtaker fikk beskjed om å fremlegge kostnadden ved byggeprosjektet, senterets ideologi, struktur, målsetting, målgruppe, tilbud ved senteret, etableringskostnadder, driftsbudsjett og hva det ville bli koste i etableringskostnader og driftskostnader for hver kommune i Vestfold og Vestfold Fylksekommune.

Nå ble det mye å gjøre på 14 dager. Initiativtaker hadde ikke engang tegning på huset. Nå ble det jobbing både dag og natt i 14 dager. Initiativtaker lagde en tegning på hvordan huset skulle være. Odd Gjerpe, ved byggefirma Andersen og Bakke fikk en arkitekt til å tegne dette riktig. Odd Gjerpe regnet ut alt av byggemateriell som kom til å gå med under byggingen. Initiativtaker fordelte byggematerialene på mange forskjellige firma og sendte en søknad om å få kjøpt billig byggemateriell. Hun måtte ha svar 2 dager senere, noe hun fikk. Responsen var enorm. Totalt kr. 960.000,- i rabatter.

Hun laget et hefte til hver deltaker på møte på Stottsfjellet. Heftet inneholdt tegning av huset, etableringskostnader pr. kommune og Fylkeskommunen, driftsbudsjett pr. kommune og Fylkeskommunen, målsetting, målgruppe, ideologi, struktur, tilbud ved senteret og presentasjon av styre. En halv time før møte begynte var alt klart, og initiativtaker møtte opp på det viktige møte med en mappe til hver deltaker.

Dette møte ble et svært viktige, og det førte til at alle kommunene i Vestfold og Vestfold Fylkeskommune ga penger til driftsbudsjettet. Kommunenes Sentralforbund fikk ordnet det slik at alle kommunene i Vestfold og Fylkeskommunen gikk inn for et prøveprosjekt for senteret i årene 1991 og 1992.

Senteret fikk også kjøpt tomten i Glitneveien 22, for kr. 300.000,- av Tønsberg kommune, og vi satte i gang byggingen. Nå ble det igjen enorm innsats fra frivillige organisasjoner og byggevareleverandør Max Bo holdt oppe i helgene slik at vi kunne hente ut byggevarer. Noen av de ansatte på Max Bo deltok også på muring av grunnmuren. Det ble enorm media fokkusering rundt byggeprosjektet og mange organisasjoner ga nå penger til dette prosjektet.

Et stort problem oppsto da vi skulle støpe gulvet. Da hadde en gutteklubb sagt at de skulle være med, men de hadde dradd på en heisatur til England og kunne ikke komme. Da to sementbiler kom med ferdigbetongen til 150 m” gulv, var vi bare tre stykker der. Da ringte initiativtaker til Blå Kors og spurte om det var noen rastløse mannfolk på rusa, som kunne tenke seg å være med på å dra ut sementen og støpe gulvet. Og det var det. Vaktmesteren kom med en minibuss full av rastløse mannfolk fra rusa. Alle gulvene ble støpt og pusset.

Selve byggeprosjektet startet opp, og veggene kom på plass. Vi storkoste oss og jobbet døgnet rundt. Flere frivillige organisasjoner hjalp til med maling og tapetsering.

Malemestrene Tom Abrahamsen, Magne Sagen og Thormod Nordberg hjelper her til.

Elever ved vidreg. skoler i Tønsberg hjalp til, og vi fikk mange penger av forskjellige organisasjoner, privatpersoner og firma.

Igjen ble det enorm innsats fra organisasjoner, privatpersoner og firma. Enorme pangegaver strømmet igjen inn til senteret. Kurt Bjørnsgård, som er en gatesanger, sang rundt omkring og samlet inn rundt kr. 100.000,- til senteret.

Men i november 1990 stoppet vi opp, da vi ikke hadde mer penger. Det ble igjen mye mediafokusering rundt senteret.

Initiativtaker sendte denne artikkelen til Barne- og Familiedepartementet med en søknad om kr. 350.000,- som vi mangler for å bygge ferdig. Svaret og pengene kom en uke senere.

Senteret fikk kr. 450.000,- av Barne- og Familieminister Matz Sandman, og byggingen gjenopptok seg. Matz Sandman ble senterets redning til slutt.

Når bygget stod ferdig sto andre i kø for å fylle rommene. Senteret fikk alle møblene til nettopris av Ekornes, og de som betalte den regningen var Kiwanis Tønsberg. Gardiner ble ferdig sydd og hengt opp av en butikk i Tønsberg. Kontor inventar fikk vi av Vestfold Bil og Karosseri i Horten. Alle lamper fikk vi av Moer i Tønsberg. Resten av inventaret fikk vi av mange forskjellige butikker.

Senteret ble ferdig bygget i mai 1991, og den offisielle åpningen ble 12.05.91.

Åpningen av Incestsenteret startet ved at alle barna i Skoglund Barnehage sang to fine sanger og ønsket oss velkommen ved å gi oss et flott bilde som barna hadde laget. De hadde tegnet sin hånd og til sammen ble det 51 hender på bilde. Den offisielle åpningen ble foretatt av Stortingsrepresentant Helen Bøsterud. Deretter ble det mange taler, god mat og gavedryss til senteret. Øko Råel og Tolvsrød sponset flotte snitter til 80 inviterte gjester denne dagen, og Torsteinsens bakeri sponset kaker og kringler til kaffe senere på dagen.

Åpningsdagen kom også Brio-Leker på Sem og overrakte en haug med leker til senteret.

Disse lekene fikk barna i Skoglund barnehage åpne dagen etter, da de ble invitert til en etterfest hvor de fikk spise opp resten av kakene og snittene fra åpningsdagen. Denne festen var kjempegøy for både barna og oss på senteret.

Takket være enorm støtte fra svært mange privatpersoner, skoleelever, barnehager, organisasjoner, fabrikker, kommunene i Vestfold, Fylkeskommunen, Staten, Kommunenes Sentralforbund, stor egeninnsats og byggefirmaet Andersen & Bakke, har senteret blitt realisert.

Det tok 3 år å få etablert Incestsenteret i Vestfold, men det var en svært fin tid hvor vi fikk spredt svært mye informasjon om incestproblematikken, og Incestsenteret i Vestfold. Fra å være en Støttetelefon med kun en ansatt, har senteret utviklet seg til å bli en stiftelse med 3 heltidsansatte, 8 halvtidsansatte, varierende antall fagpersoner tilsatt på timebasis til å lede forskjellige gruppeaktiviteter og et varierende antall frivillige vakter som deltar i arbeidet ved senteret. Alle som arbeider ved senteret har etter hvert utviklet en stor kompetanse innen denne problematikken, noe som er svært verdifullt for de mange som søker kontakt med senteret.

Incestsenteret i Vestfold ble igjen landskjent da NRK ville lage en film om boka til Daglig leder Mary-Ann Oshaug. Filmen ble vist på NRK- Sosialkanalen den 08.10 1991.

Takk for at du leste vår historie!

Med vennlig hilsen

Mary-Ann